Høyet er i hus

Høy er ein vitskap, ja.
Har gått med konstant angst dei siste vekene.
for det skal ikkje mykje vitskapleg innsikt til for å forstå at høy må ha sol og vind for å tørka på ei hesje. Og at regn er heller dårleg sort.
Og dei siste vekene har det regna. Ja, det har hølja ned enkelte dagar. Så ein nestan skulle tru me hadde hamna på Vestlandet.

Me, eit relativt ungt (...ja,ja...) par, nyetablerte hobbysmåbrukarar, fanga av tidsklemma og med to jobbar me eigentleg ikkje har tid til. Me kjenner eit eldre ektepar som veit alt om høy. Blant anna. Dei er omtrent fødde ved ei hesje begge to. Og dei visste råd.
-Gi hesja to dagar med tørke, og få det så inn på låven i ein fei, råda dei.

I går var det andre dagen utan regn. Dei hadde allereie ringt og råda oss om å gjera det nå. Med ein gong. Så det var å rasa bort utpå ettermiddagen til hesja med traktoren.
Me lukta og kjente. Noko av det lukta mugg. Noko var fuktig. Berre å hiva. Noko var knust tørt og lukta friskt. Særleg alt det som dei hjelpsame pensjonistane hadde raka saman og hengt opp på ein luftig måte. Opp på tilhengaren med det. Kjenna. Lukta. Eg har for sikkerhets skuld høysnue. Så snørret rann. Det føltes som ein kilo med høy hadde satt seg fast i hovudet. Fram og tilbake med traktoren.

Klokka 2 på natta var alt inne på låven. Dandert så luftig som mogleg. Grovsalt strødd i lag på lag for at høyet skal halda seg.
Me la oss stup trøtte. Berre nokre timar til klokka ringte og ny arbeidsdag venta.

Neste morgon kikka me ut.
Det høljeregna.
Så visdomen er: Høyr på gamle folk.